Tre bokanbefalinger

Idas dans – En mors fortelling.
Gunnhild Corwin.

Ida er en 18 år gammel jente, den yngste i Corwin-familie. Det er ballett som tar opp hverdagen hennes, men før en stor premiere slår en kraftig forkjølelse inn. Ida nekter å ta det med ro, men til slutt får moren hennes hun med til legen. Besøket hos legen gir alvorlige svar; Ida har fått en potensielt dødelig sykdom. Det var ikke bare en forkjølelse, men akutt lymfatisk leukemi. 

Denne boken satte et støkk i meg. Uansett hvor frisk og rask man er, så kan lynet slå ned. Det å lese historien fra morens perspektiv er sterkt. Det å høre hvordan det er å ha en datter som blir akutt syk satte et preg på meg, som datter og forhåpentligvis fremtidig mor.

Sammen til verdens ende – En kjærlighetshistore.
Espen Simonsen og Tone-Elisabeth Simonsen. 

Tone og Espen var et ungt og veldig forelsket par. De hadde hele livet foran seg, men planer om bryllup, barn og å bli gamle sammen. Men historien deres endte ikke slik. Bare 25 år gammel fant legene svulsten hos Tone. 

Når man leser denne boken setter man ekstra pris på sine kjære. Man lærer hvor fort himmel kan snu seg til helvette. Hvordan planene man har med sin bedre halvdel går fra å handle om flere år fram i tid og de store tingene til å heller handle om morgendagen og de små tingene.

Ikke uten min datter – En sann historie.
Betty Mahmoody.

Betty Mahmoody er en amerikansk kvinne som gifter seg med iransk mann. Det er lykke og kjærlighet, helt til hun og deres datter blir med på ferie til Iran. Ektemannens kultur og tradisjoner tar overhånd og Betty blir fange i et ukjent land. 

Denne boken har jeg lest så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Dette er min favoritt over alle favoritter. Andre kulturer og religioner har alltid vært interessant for meg, spesielt den muslimske. Den interesserer meg også, fordi den viser at man aldri helt kan kjenne sine nærmeste, uansett hva man tror.


Dette er en del av bloggutfordringen, temaet er «Tre bøker du bare MÅ lese».
De andre som er med er:

Julie, Inger, BenedicteMari Sunniva, Ester Maria, Anniken, Tine Katrine, Lisa.

Hjemreisen

Kofferten pakket med 5,5 kilo overvekt og sekken full av bøker, ladere og macbooken.

Måtte ta et siste bilde av huset jeg har tilbragt nesten to mnd i!

Highway to hell (føltes nesten litt sånn av og til, skulle jo dra fra kjæresten…)

Litt gøy å kjøre forbi en bil man har sett i rimelig mange filmer!

Etter jeg og kjæresten hadde sagt adjø, prøvde jeg å få tankene på noe annet ved å lese litt.

Utsikten fra gaten mens jeg ventet.

Utsikten fra flyet når jeg begynte å nærme meg hjem.

Så måtte jeg vente litt på tog…

… før jeg satt på toget og halvduppet.

Etter 26 timer på reise med cirka en times søvn til sammen, var det godt å endelig være hjemme!


Dette er en del av bloggutfordringen, temaet er prosess: De andre som er med er:

 AnnikenLisa, Tine KatrineEster Maria, Mari, Benedicte, Inger

Vanskelig kjærlighet

Lokal tid: 10.43.

For litt over et år siden satt jeg på stuen hjemme hos mamma å slappet av en sen fredagskveld. Jeg hadde ikke så mye å bedrive tiden min med, så jeg bestemte meg for å sveipe litt på Tinder, bare for moro skyld. Der kom jeg over en amerikaner som fanget blikket mitt. Jeg sveipet høyre og det ble en match. Etter en liten stund pep telefonen med en liten melding fra denne amerikaneren: «Hi! Snakker engelsk?». Denne meldingen utviklet seg til mange flere. Jeg spurte han hvordan han hadde havnet i Norge, og ikke minst hvorfor akkurat Nordmøre. Det viste seg at moren hans er opprinnelig norsk, og etter noen år i USA hadde hun og de to sønnene hennes flyttet tilbake til hennes hjemsted. I de fleste meldingene han skrev til meg spurte han om jeg ville komme på besøk. Jeg svarte kanskje gjentatte ganger, fordi jeg var litt skeptisk. Jeg kommer jo fra et lite sted på Nordmøre, det er ikke akkurat den plassen man møter på flest amerikanere for å si det sånn. Etter en fest hadde jeg drukket til meg nok mot til å spørre det samme i retur. Han kom å hentet meg på nach og kjørte meg hjem. Fra den kvelden var det oss to.

Jeg introduserte han for familien, venner og andre bekjente. Alle elsket han. Vi storkoste oss i hverandres selskap. Vi tilbragte mange timer i båten hans, sene kvelder i sengen med en film på tv´n, turer til Trondheim, god mat og generelt bare kos. Selv om all snakk foregikk på engelsk, så hadde det absolutt ingenting å si. Av og til kunne han slenge ut en setning på norsk og jeg lo.

Men denne gleden skulle ikke vare lenge. Det har seg sånn at UDI ikke vil at min kjæreste skal få lov å bo i Norge. Moren og broren har fått midlertidig oppholdstillatelse, mens Alex fikk beskjed om å dra. Grunnen UDI har, er fordi moren hans ikke var norsk statsborger når han ble født, men når storebroren ble født noen år tidligere hadde hun det. De sier også at han ikke har nok tilknytning til Norge. Det hjelper tydeligvis ikke at han har en stor familie der, mange venner, kjæreste og jobb. De mener han skal flytte alene tilbake til USA, hvor han ikke har et sted å bo og ei heller noen gjenlevende familie å støtte seg på.

I slutten av februar fikk han beskjed om at han måtte forlate landet. Han fikk bare noen dager på seg, men med hjelp fra advokat fikk vi utsatt datoen litt. Jeg bestemte meg for å følge etter. Jeg hadde ikke klart å sitte hjemme i Norge, mens kjæresten hadde vært nesten 6000 km unna, i et helt annet land. Den 16.mars satt vi begge på flyet til New York. Her har jeg nå snart vært i to måneder. Om litt under en uke drar jeg hjem igjen, mens kjæresten må være her til midten av juni. Han må nemlig oppholde seg i USA i minst tre måneder før han kan komme på ferie til Norge og være der i maks tre måneder. Når han kommer etter meg, skal vi kjempe enda hardere enn vi har gjort tidligere. Han har ikke lyst til å bo i USA og det har heller ikke jeg. Vi skal kjempe med alt vi har!

Hvis du har lyst til å lese om saken, så har han vært i media her: Dagbladet, NRK Møre og Romsdal Radio (intervju med meg og kjæresten, velg innslag nr 20 «Støtteaksjon i Tingvoll». Vi har også vært i lokalmedia, men der må man være abonnement for å kunne lese artiklene.


 Ukens tema i bloggutfordringen, kjærlighet. De andre som deltar er:
AnnikenLisa, Tine KatrineEster Maria, Mari, Benedicte, Inger

Jeg vil bli god på

Lokal tid: 12.04

  • Skriving, håndskriften min har aldri vært min sterkeste side.
  • Blogging, skrive gode innlegg ofte.
  • Brodering, enn hobby jeg har fått sansen for her i statene.
  • Trening, jeg har lyst til å bli sunnere og sterkere.
  • Fotografering, jeg har lyst til å få tilbake gnisten jeg hadde for noen år siden.
  • Tegning, er det en ting jeg alltid har hatt lyst til så er det å tegne fint.

Ukens tema i bloggutfordringen. De andre som deltar er:
Anniken, Julie Eilén, Renate, Lisa, Tine Katrine, Hanna, Ester Maria, Mari, Benedicte, Inger

Blanke ark

Lokal tid: 22.17.

Jeg har blitt med en liten gjeng andre bloggere, i en bloggutfordring. Vi får et nytt tema hver uke, hvor vi skriver akkurat hva vi tenker og føler om det temaet. Det kommer til å bli godt å ha støtte fra andre og ikke minst blogginspirasjon!

Det første jeg tenkte da jeg så ukens tema var hvordan jeg selv av og til lengter etter å starte med blanke ark. Bare pakke ned alt jeg eier og har for å så flytte til et sted hvor jeg ikke kjenner en sjel. Hvor ingen vet alt om meg. Jeg kunne vært en helt annen person, selv om jeg fortsatt hadde vært meg. Jeg hadde ikke trengt å fortelle om det jeg skammer meg eller er flau over. Jeg kunne fortalt om alle de gode tingene og holdt de dårlige for meg selv. Jeg kunne startet på nytt.

Når jeg flyttet til Trondheim for nesten tre år siden fikk jeg nesten mine blanke ark. Jeg begynte på et studie med en gjeng jeg ikke kjente i det hele tatt. Aldri møtt noen av de. Det var godt. Men Trondheim er bare tre timer unna hjemstedet og det er en stor by. Det er mange fra nærområdet mitt og områdene rundt som flytter dit, for å studere, jobbe eller bare fordi. Så selvsagt var det folk på studiet mitt som var venner med mine kjente. Noen av de hadde hørt noe om meg fra sine kjente, som de fortalte til andre. Jeg hadde ikke kontroll på hvilke historier som ble skrevet på arkene mine. Ikke at det var noen slemme historier, men jeg fikk ikke fortalt de selv.

Kanskje grunnen til at jeg av og til har disse tankene er fordi jeg kommer fra et lite sted hvor alle kjenner absolutt alle. Ingenting er hemmelig når man bor på bygda. Har man gjort noe dumt en dag, vet hele bygden det før neste soloppgang. Det hadde vært greit med noen blanke ark engang.


De andre som er med i utfordringen er:
Anniken, Julie Eilén, Renate, Lisa, Tine Katrine, Hanna, Ester Maria, Mari, Benedicte, Inger