Høstkvelder på rekke og rad

De tente lysene flimrer på hver sin kant av stuen. Ute har mørket seg senket seg for lengst. Kasserollene etter middagen står fortsatt på komfyren, de har jeg bestemt meg for å vente til i morgen med å vaske. Strikkepinnene slår mot hverandre etterhvert som maske etter maske flyttes over. Nøstet blir mindre, strikketøyet blir lengre. På tv´n ruller «How to get away with murder». Det er høst og jeg nyter mitt eget selskap så til de grader.

Jeg følte meg egentlig som den bestemora når jeg satt på vaktrommet rett før jeg var ferdig på jobb i dag og gledet meg til å komme meg hjem for å plukke opp strikketøyet igjen. Det er noe med denne tiden på året og rolige kvelder i sofaen med noe form for strikking i hendene. Timene flyr av sted, noe jeg ikke klager på. Det er godt å kunne ha det koselig helt alene, noe jeg ikke har gjort på så lenge jeg kan huske. Jeg gleder meg faktisk til å sitte i leiligheten for meg selv, noe som føles rart og godt.

Jeg gleder meg selvsagt til kjæresten kommer hjem til jul, men det at humøret mitt er så bra som det er gjør at ventetiden blir kortere. Jeg har allerede vært hjemme i en uke og de siste dagene har flydd så fort forbi at jeg nesten ikke har rukket å hengt meg på. Forhåpentligvis holder det seg sånn helt til min bedre halvdel er på norsk jord igjen. Nå er det faktisk flere dager siden han dro enn det er igjen dager til han kommer hjem igjen. Til han kommer skal jeg kose meg i mitt eget selskap med strikketøyet mitt. Det unner jeg meg selv.

Alene i leiligheten

På tirsdagsmorgen leverte jeg og svigermor A på flyplassen i Molde. Med alt regnet som kom ned fra himmelen og tårene som rant nedover kinnene våre skulle man nesten tro at hele byen druknet. Et siste kyss, et gråtkvalt «I love you» og han forsvant inn døren. Det rev i hjertet da kjæresten motvillig gikk fra oss…

Nå har vi kommet til fredagskvelden. Jeg sitter i leiligheten med lysene tent, «Grace and Frankie»  på tv´n (takk svigermor for tipset) og en pose tyrkisk pepper ved min side. Siden kjæresten dro har jeg prøvd å holdt meg så opptatt som mulig og det har virkelig ikke vært noe problem. Lillesøster, mamma, svigermor og en barndomsvenninne med sin lille firbeinte venn har holdt meg gående. Gåturer i norsk natur, overnatting, kjøreturer og generelt selskap. Dette har vært en vinn-vinn situasjon for meg, dagene mine har gått fort og jeg har vært så sliten når kvelden har kommet at jeg har sovnet fort.

Selv om jeg har vært opptatt hver dag, så har jeg fortsatt tilbragt noen timer i leiligheten alene. Det føles veldig rart for det er noe som mangler. Det er ingen som snakker til meg eller bare kommer bort for å stjele et kyss eller en klem. På natta våkner jeg ikke av noen drar meg inntil seg. Ingen spør meg hva jeg vil spise til middag. Jeg pusser tennene alene før jeg låser ytterdøren og slår av lysene. Det er stille i leiligheten og jeg er her alene.

Men uansett hvor rart det er å være «gressenke» så går det overraskende bra. Jeg var virkelig spent på hvordan det kom til å bli når jeg skulle bo helt alene for første gang i mitt liv. Hvis det fortsetter sånn som dette fremover kommer vel dagene til å fly fra meg. Det er en betryggende følelse.

Om noen få strakser ringer kjæresten på FaceTime, det skal bli så godt å få «sett» han igjen!

Magnhildberget (486 moh)

På mandag fant jeg og mamma ut at vi måtte få til en fjelltur igjen. Valget falt på Magnhildberget som ligger en liten times kjøretur unna oss. Jeg er av den typen som liker best å gå på turer jeg har vært på før, for da vet jeg hvor lang det er til toppen. Jeg sa klart i fra til mamma før vi dro at hun måtte forvente seg litt uffing og klaging fra min side, haha. Mamma plukket meg opp i går og vi satte snuten mot fjellet.

Noe jeg likte veldig godt med denne turen er hvor mye «klatring» det var! Det var ikke bare å gå og gå i det uendelige, men man fikk faktisk brukt hele kroppen. Jeg liker godt fjellturer hvor man får utfordret seg litt og man ikke bare blir sliten. Vi brydde oss ikke om tid, vi gikk etter det tempoet vi trengte. Når jeg og mamma er sammen snakker vi om alt mellom himmel og jord. Vi har helt lik humor, så det blir mye tull mellom oss på tur.

Selv om det begynte å regne når vi var halvveis på vei opp, var det faktisk ganske varmt. Det var litt godt med litt småregn i ansiktet når man allerede var ganske svett og rød. Når vi virkelig nærmet oss toppen begynte vinden å ta tak, men det var i en så kort periode at det ikke hadde noe å si.

Jeg kjenner det godt i hele kroppen i dag. Litt støl i lår og armer, men det er sånn man kjenner at man har brukt kroppen skikkelig! Må nok prøve å få til litt flere fjellturer før været blir alt for dårlig, så mamma; Du må bare gjøre deg klar for mer uffing og klaging 😉

Etter mandagens innlegg om min frykt for å selvpromotere sitter jeg igjen med en ny glede over blogging. For noen herlige tilbakemeldinger jeg fikk! Jeg fikk varsel etter varsel på Facebook og hver eneste en gjorde at jeg smilte fra øre til øre. Jeg sitter igjen med verdens beste følelse! Tusen takk!

En liten update

Bloggen har stått stille siden midten av juni og det var ikke særlig mye action her inne før den tid heller. En liten update er på sin plass!

Jeg er ferdig med sommerturnusen på jobb så nå er det tilbake til å være tilkallingsvikar, noe som har sine positive og negative sider. Kjekt å bestemme selv når man må ha litt fri, men det er vanskelig og ikke vite hvor mye man kommer til å jobbe fremover for det påvirker jo lønna.

Våre kjære lille pusekatt ble dessverre påkjørt samme dagen som kjæresten kom hjem fra USA. Det var en berg og dalbane av følelser for hele familien den dagen. Det er noe som mangler hjemme hos mamma, det er ikke en søt liten pelsdott som følger oss rundt og underholder oss. Han hadde et veldig fint liv hos oss og heldigvis døde han raskt etter han ble påkjørt så han slapp pining.

Verdens beste TP! ♥

Jeg har fått tilbakemelding på søknaden min om å gå videregående igjen og sånn som ståa er nå står jeg på venteliste som nummer 31. Så for at jeg skal kunne komme inn må egentlig en hel klasse takke nei. Det blir nok et friår til på meg. Bedre lykke neste år!

Jeg har også flyttet ut fra barndomshjemmet (enda en gang)! Nå leier jeg en leilighet her i bygda, ikke langt fra både jobb og butikk. Mamma er bare ti minutter unna hun og, haha. Leiligheten ble pusset opp i fjor, så den er veldig fin. Det er stue og kjøkken i et, en liten gang, et stort soverom og et akkurat passe bad. Jeg må på IKEA en tur for å handle noen møbler og diverse som mangler, men jeg synes leiligheten begynner å ta sin form! Kommer med en «apartment-tour» når alt er i orden!

Sånn, da er dere litt oppdatert på hva som har skjedd i livet mitt den siste tiden. Bloggutfordringen jeg er med på har startet opp igjen etter sommeren, så nå blir det forhåpentligvis litt liv i bloggen igjen!

Nancykofte

Når jeg pakket kofferten for reisen min til USA fant jeg rimelig raskt ut at jeg måtte legge igjen strikketøyet mitt med Nancykoften igjen hjemme. Dette var jo ikke så veldig morsomt, siden jeg begynte å nærme meg slutten. Men, når jeg nå har kommet hjem igjen kan jeg endelig fortsette!

De siste dagene har jeg tilbrakt ved skrivepulten min med Netflix på iMac´n og strikketøyet i hendene. Det er så gøy når man ser at garnet former seg til et fint mønster på pinnene. Det er jo veldig kjekt å ha noe å finne på når jetlagen spiller meg et puss og jeg ikke blir trøtt før langt utpå natt.

Jeg er veldig fornøyd med fargevalget! Lilla er en av de fineste fargene jeg vet om og grått passer jo så fint til. Jeg tror denne kommer til å bli fin å bruke uansett hvilken årstid det er! Og den kommer til å passe like godt til jeans som turklær, selv om jeg ikke kommer til å bruke den på fjellet i frykt for at den går i stykker. Jeg har ikke brukt såpass mange timer og penger på å lage noe så fint, for at det skal bli ødelagt med det første.

Jeg gleder meg skikkelig til å kunne gå med denne kofta og vite at jeg har laget den helt selv! Jeg strikker den i Baby Merino fra Drops, så den kommer til å varme meg litt men ikke såpass mye at jeg blir glovarm. Forhåpentligvis er jeg ferdig om ikke så alt for lenge!

Strikker du, i såfall hva strikker du for tiden?