Høstkvelder på rekke og rad

De tente lysene flimrer på hver sin kant av stuen. Ute har mørket seg senket seg for lengst. Kasserollene etter middagen står fortsatt på komfyren, de har jeg bestemt meg for å vente til i morgen med å vaske. Strikkepinnene slår mot hverandre etterhvert som maske etter maske flyttes over. Nøstet blir mindre, strikketøyet blir lengre. På tv´n ruller «How to get away with murder». Det er høst og jeg nyter mitt eget selskap så til de grader.

Jeg følte meg egentlig som den bestemora når jeg satt på vaktrommet rett før jeg var ferdig på jobb i dag og gledet meg til å komme meg hjem for å plukke opp strikketøyet igjen. Det er noe med denne tiden på året og rolige kvelder i sofaen med noe form for strikking i hendene. Timene flyr av sted, noe jeg ikke klager på. Det er godt å kunne ha det koselig helt alene, noe jeg ikke har gjort på så lenge jeg kan huske. Jeg gleder meg faktisk til å sitte i leiligheten for meg selv, noe som føles rart og godt.

Jeg gleder meg selvsagt til kjæresten kommer hjem til jul, men det at humøret mitt er så bra som det er gjør at ventetiden blir kortere. Jeg har allerede vært hjemme i en uke og de siste dagene har flydd så fort forbi at jeg nesten ikke har rukket å hengt meg på. Forhåpentligvis holder det seg sånn helt til min bedre halvdel er på norsk jord igjen. Nå er det faktisk flere dager siden han dro enn det er igjen dager til han kommer hjem igjen. Til han kommer skal jeg kose meg i mitt eget selskap med strikketøyet mitt. Det unner jeg meg selv.

I´m back!

Tittelen har en dobbel betydning: Det er over en måned siden jeg la igjen noen ord på bloggen og i går kom jeg hjem fra et tidagers opphold i USA på besøk hos kjæresten. Grunnen til at jeg ikke har blogget siden han dro er ganske enkel, men tung. Det gikk veldig inn på meg at han måtte forlate landet igjen, denne gangen uten meg. Jeg var vant til å ha han i nærheten hele tiden, noen å lage middag sammen med, sove med, se tv med og bare leve med. Plutselig var jeg helt alene i leiligheten som var ment for oss to.

For dere som har lest bloggen tidligere så vet dere at jeg har vært deprimert før og sliter med angst. Før jeg dro på ferie var angsten i høygir og jeg er ganske sikker på at et lite snev av depresjon også slo ut. Jeg kunne plutselig bryte ut i gråt i dusjen. Jeg slet med å sovne, men når jeg først sov var det tungt å våkne igjen. Jeg orket ikke å lage meg middag mer enn to-tre ganger, det gikk for det meste i frokostblanding eller litt brødskive. Jeg hadde ikke energi til å gjøre noe annet en det jeg absolutt måtte. Jobben ble satt som førsteprioritet – alt annet ble satt til side.

Men etter ti dager sammen med min bedre halvdel har jeg våknet til liv igjen. Jeg har kommet hjem meg en ny giv og full av kjærlighet! Det gjorde virkelig godt for kropp og sjel å være bare oss to litt, nyte hverandres selskap og kjenne på gleden av hverandres kjærlighet! Nå er jeg klar for komme tilbake til hverdagen, både med jobb og blogging!

Alene i leiligheten

På tirsdagsmorgen leverte jeg og svigermor A på flyplassen i Molde. Med alt regnet som kom ned fra himmelen og tårene som rant nedover kinnene våre skulle man nesten tro at hele byen druknet. Et siste kyss, et gråtkvalt «I love you» og han forsvant inn døren. Det rev i hjertet da kjæresten motvillig gikk fra oss…

Nå har vi kommet til fredagskvelden. Jeg sitter i leiligheten med lysene tent, «Grace and Frankie»  på tv´n (takk svigermor for tipset) og en pose tyrkisk pepper ved min side. Siden kjæresten dro har jeg prøvd å holdt meg så opptatt som mulig og det har virkelig ikke vært noe problem. Lillesøster, mamma, svigermor og en barndomsvenninne med sin lille firbeinte venn har holdt meg gående. Gåturer i norsk natur, overnatting, kjøreturer og generelt selskap. Dette har vært en vinn-vinn situasjon for meg, dagene mine har gått fort og jeg har vært så sliten når kvelden har kommet at jeg har sovnet fort.

Selv om jeg har vært opptatt hver dag, så har jeg fortsatt tilbragt noen timer i leiligheten alene. Det føles veldig rart for det er noe som mangler. Det er ingen som snakker til meg eller bare kommer bort for å stjele et kyss eller en klem. På natta våkner jeg ikke av noen drar meg inntil seg. Ingen spør meg hva jeg vil spise til middag. Jeg pusser tennene alene før jeg låser ytterdøren og slår av lysene. Det er stille i leiligheten og jeg er her alene.

Men uansett hvor rart det er å være «gressenke» så går det overraskende bra. Jeg var virkelig spent på hvordan det kom til å bli når jeg skulle bo helt alene for første gang i mitt liv. Hvis det fortsetter sånn som dette fremover kommer vel dagene til å fly fra meg. Det er en betryggende følelse.

Om noen få strakser ringer kjæresten på FaceTime, det skal bli så godt å få «sett» han igjen!

Jeg ønsker

Mitt høyeste ønske er at min bedre halvdel skal få være her i Norge.


Dette er en del av bloggutfordringen, temaet er «Jeg ønsker meg».

På fredag fikk vi enda en knusende beskjed fra UNE. Kjæresten fikk avslag på oppholdstillatelse og må forlate Norge innen få dager. Det river i hjertet. Jeg har tenkt mye på bloggutfordringen denne uken. Etter den tunge beskjeden fra UNE ble det enkelt.

De andre som er med er:

LisaTine og Inger.

Hjertet i halsen

Jeg går i en slags transe hvor jeg ikke har helt kontroll på noe. Matlysten forsvinner. Det er vanskeligere å sovne. Jeg er kvalm. Kroppen skjelver så smått og jeg er ustødig. Jeg ler i det ene sekundet før tankene inntreffer og jeg kjenner hjertet slå raskt. Jeg er nervøs og stresset. Irritert til og med. Det er tungt å se kjæresten slite og det er tungt å kjenne på det selv. At han får bare noen usle små timer søvn hver natt er ikke noe å skryte av. 

Vi begge er rastløse men vi har ikke energi til å gjøre noe med det. Diskusjonene ligger lett i luften. Små ting som egentlig ikke har noe å si blåser seg opp. Fordi vi er så anspent. Noen sekunder etterpå kan vi holde rundt hverandre med det hardeste grepet, for å på en måte si at jeg kommer aldri til å gi slipp på deg. Jeg kunne gjort nesten hva som helst for å beholde han her i Norge hvor han hører hjemme. Hos meg, moren sin, tanter og onkler, søskenbarn, svigerfamilie og venner. Ta vekk den tunge byrden han bærer på. 

Tårene renner nedover kinnet mitt. Det er ikke første gang. Men jeg lever i et lite håp om at neste gang det renner vått nedover kinnene mine så er det av glede. Jeg tørr ikke håpe for mye, fallhøyden er for stor. 

Stolthet

Når dette temaet kom på bloggutfordringen kjente jeg at jeg slet med engang. For er det noe jeg ikke er, så er det stolt av meg selv. Jeg har begynt på flere forskjellige utdanninger uten og fullføre, fotograf, frisør og grafisk designer. Det igjen gjør at jeg har en haug med studielån uten en utdanning og lene meg på. Jeg kjørte ikke opp på bil før jeg var 22 år gammel, fordi jeg konstant strøk på teorien. Jeg kom opp i matte-eksamen tredje året på videregående og strøk med glans. Jeg flyttet hjem til mamma som 21-åring med halen mellom bena.

Men etter litt tenking så har jeg faktisk god grunn til å være stolt av meg selv. Jeg sloss mot depresjonen og vant. Jeg og angsten krangler fortsatt, men jeg vinner hver eneste krangel. Jeg er god i jobben jeg gjør. Jeg får skryt av både pasienter, pårørende og kollegaer. Lillesøster ser opp til meg, noe jeg ikke tar for gitt. Jeg har skaffet en leiligheten, helt på egenhånd. Om ikke lenge har jeg hatt førerkortet i et år uten å være i noen form for ulykke. Jeg har funnet meg en herlig kjæreste som tar godt vare på meg. Orkidéen jeg fikk med mamma som innflytningsgave lever i beste velgående fortsatt. Jeg har blitt flinkere til å lage mat og eksperimentere.

Jeg har faktisk mye å være stolt av selv om de store tingene ikke er helt på plass.


Dette er en del av bloggutfordringen, temaet er «Dette er jeg stolt av/fornøyd med».
De andre som er med er:

LisaTine og Inger.

Redd for selvpromo

Jeg lagde vel min første blogg i 2009 en gang. Jeg skrev innlegg etter innlegg, gjerne flere om dagen. Det var vel ikke skrevet noe fornuftig i et eneste innlegg, men jeg synes det var gøy. På den tiden hadde vel nesten hver eneste jente i hele Norge en blogg. Etter den har blogg etter blogg blitt laget. I år bestemte jeg meg for å virkelig bli seriøst når det kommer til blogging, så jeg skaffet mitt helt eget nettsted. Min egen lille plass på o´store internett. Selv om jeg nå har satt bloggen som en stor prioritert, er det sjeldent jeg gjør noe form for selvpromo. Noe av grunnen til dette er at jeg tenker alt for mye over hva andre tenker. Jeg kommer fra et lite sted, vi er vel en 3-4000 innbyggere i denne bygda. Nesten hver gang jeg har vært på fest eller lignende og det har falt ut av meg at jeg blogger, kommer det noen nedlatende svar tilbake. De tenker at bloggere er jenter stappet full med silikon og botox, jenter som bare legger ut bilder av dagens innlegg og aldri kommer med noen smarte utsagn. Derfor har jeg bare sluttet å si at jeg blogger. Jeg holder det heller for meg selv, enn å være stolt over å ha en hobby som jeg synes er kjempegøy.

Det eneste stedet hvor jeg gjør selvpromo er på Facebook-siden til bloggen. Der vet jeg at de som liker den siden ikke har noe stygt å si, de følger meg fordi de liker å lese bloggen min og følge med på det jeg holder på med. Jeg tørr ikke å dele på f.eks Instagram, Snapchat eller min private Facebook at det har kommet et nytt innlegg. Selv om jeg vet så godt at dette hadde gjort at ordene mine hadde nådd frem til flere mennesker. Mennesker som kanskje hadde likt det jeg skriver og som hadde tittet innom senere en gang.

For øyeblikket har jeg ti innlegg i kladder. Ti innlegg som bare trenger litt finpuss før de blir publisert. Ti innlegg som det hadde vært litt gøy hvis flere mennesker hadde lest. Jeg skriver jo ikke bare for meg selv, men for at forhåpentligvis andre skal like det og. Jeg håper at jeg skal klare å komme meg over denne frykten for selvpromo. Håper at jeg skal klare å heve meg over de som snakker nedlatende om blogging. For dette er noe jeg virkelig liker å gjøre! Det å sitte med fingrene på tastaturet og få tankene mine ned på bloggen.

Jeg skal prøve – og jeg skal klare.

Angsten gnager

Lokal tid: 16.50.

De siste kveldene når jeg har lagt meg, har jeg slitt så veldig med å sovne. Jeg har snudd og vendt meg gjentatte ganger, før jeg etter noen timer endelig har funnet roen og sovnet. Men, etter noen timer våkner jeg igjen. Da er det litt flytting på puter og litt snuing på kroppen som skal til før jeg faller til ro igjen. Om morgenen er jeg stuptrøtt, men jeg kan jo ikke ligge å dra meg hele dagen heller. Så jeg går nesten litt rundt som en zombie hele dagen. Når kvelden kommer, skjer det samme som kvelden før…

Foto: Glenn Carstens-Peters.

Jeg tror at angsten for turen hjem har begynt å påvirke meg. Jeg prøver å ikke la det gå inn på meg, prøver å heller tenke at det blir godt å komme hjem å se familie, venner og Norge igjen. Jeg har jo aldri vært spesielt redd for å fly og jeg har vært på rimelig mange reiser før, men dette er første gangen jeg reiser helt alene. Fra jeg gir mitt siste kyss til kjæresten, til jeg får gitt mamma en klem skal jeg sitte 7,5 timer på fly, vente litt på Gardermoen før jeg deretter skal tilbringe 4,5 timer på et tog. Det jeg gruer meg mest til er å finne fram på JFK. En flyplass jeg har vært på en gang før og da var jeg så trøtt og sliten etter en lang reise at jeg aner ikke hvor føttene mine har vært. På en god andreplass ligger flyturen. Jeg har de siste årene vært litt smånervøs for å fly, så jeg håper jeg klarer å roe meg selv godt nok ned. Heldigvis serverer de vin på flyet.

Vanskelig kjærlighet

Lokal tid: 10.43.

For litt over et år siden satt jeg på stuen hjemme hos mamma å slappet av en sen fredagskveld. Jeg hadde ikke så mye å bedrive tiden min med, så jeg bestemte meg for å sveipe litt på Tinder, bare for moro skyld. Der kom jeg over en amerikaner som fanget blikket mitt. Jeg sveipet høyre og det ble en match. Etter en liten stund pep telefonen med en liten melding fra denne amerikaneren: «Hi! Snakker engelsk?». Denne meldingen utviklet seg til mange flere. Jeg spurte han hvordan han hadde havnet i Norge, og ikke minst hvorfor akkurat Nordmøre. Det viste seg at moren hans er opprinnelig norsk, og etter noen år i USA hadde hun og de to sønnene hennes flyttet tilbake til hennes hjemsted. I de fleste meldingene han skrev til meg spurte han om jeg ville komme på besøk. Jeg svarte kanskje gjentatte ganger, fordi jeg var litt skeptisk. Jeg kommer jo fra et lite sted på Nordmøre, det er ikke akkurat den plassen man møter på flest amerikanere for å si det sånn. Etter en fest hadde jeg drukket til meg nok mot til å spørre det samme i retur. Han kom å hentet meg på nach og kjørte meg hjem. Fra den kvelden var det oss to.

Jeg introduserte han for familien, venner og andre bekjente. Alle elsket han. Vi storkoste oss i hverandres selskap. Vi tilbragte mange timer i båten hans, sene kvelder i sengen med en film på tv´n, turer til Trondheim, god mat og generelt bare kos. Selv om all snakk foregikk på engelsk, så hadde det absolutt ingenting å si. Av og til kunne han slenge ut en setning på norsk og jeg lo.

Men denne gleden skulle ikke vare lenge. Det har seg sånn at UDI ikke vil at min kjæreste skal få lov å bo i Norge. Moren og broren har fått midlertidig oppholdstillatelse, mens Alex fikk beskjed om å dra. Grunnen UDI har, er fordi moren hans ikke var norsk statsborger når han ble født, men når storebroren ble født noen år tidligere hadde hun det. De sier også at han ikke har nok tilknytning til Norge. Det hjelper tydeligvis ikke at han har en stor familie der, mange venner, kjæreste og jobb. De mener han skal flytte alene tilbake til USA, hvor han ikke har et sted å bo og ei heller noen gjenlevende familie å støtte seg på.

I slutten av februar fikk han beskjed om at han måtte forlate landet. Han fikk bare noen dager på seg, men med hjelp fra advokat fikk vi utsatt datoen litt. Jeg bestemte meg for å følge etter. Jeg hadde ikke klart å sitte hjemme i Norge, mens kjæresten hadde vært nesten 6000 km unna, i et helt annet land. Den 16.mars satt vi begge på flyet til New York. Her har jeg nå snart vært i to måneder. Om litt under en uke drar jeg hjem igjen, mens kjæresten må være her til midten av juni. Han må nemlig oppholde seg i USA i minst tre måneder før han kan komme på ferie til Norge og være der i maks tre måneder. Når han kommer etter meg, skal vi kjempe enda hardere enn vi har gjort tidligere. Han har ikke lyst til å bo i USA og det har heller ikke jeg. Vi skal kjempe med alt vi har!

Hvis du har lyst til å lese om saken, så har han vært i media her: Dagbladet, NRK Møre og Romsdal Radio (intervju med meg og kjæresten, velg innslag nr 20 «Støtteaksjon i Tingvoll». Vi har også vært i lokalmedia, men der må man være abonnement for å kunne lese artiklene.


 Ukens tema i bloggutfordringen, kjærlighet. De andre som deltar er:
AnnikenLisa, Tine KatrineEster Maria, Mari, Benedicte, Inger