Jeg ønsker

Mitt høyeste ønske er at min bedre halvdel skal få være her i Norge.


Dette er en del av bloggutfordringen, temaet er «Jeg ønsker meg».

På fredag fikk vi enda en knusende beskjed fra UNE. Kjæresten fikk avslag på oppholdstillatelse og må forlate Norge innen få dager. Det river i hjertet. Jeg har tenkt mye på bloggutfordringen denne uken. Etter den tunge beskjeden fra UNE ble det enkelt.

De andre som er med er:

LisaTine og Inger.

Hjertet i halsen

Jeg går i en slags transe hvor jeg ikke har helt kontroll på noe. Matlysten forsvinner. Det er vanskeligere å sovne. Jeg er kvalm. Kroppen skjelver så smått og jeg er ustødig. Jeg ler i det ene sekundet før tankene inntreffer og jeg kjenner hjertet slå raskt. Jeg er nervøs og stresset. Irritert til og med. Det er tungt å se kjæresten slite og det er tungt å kjenne på det selv. At han får bare noen usle små timer søvn hver natt er ikke noe å skryte av. 

Vi begge er rastløse men vi har ikke energi til å gjøre noe med det. Diskusjonene ligger lett i luften. Små ting som egentlig ikke har noe å si blåser seg opp. Fordi vi er så anspent. Noen sekunder etterpå kan vi holde rundt hverandre med det hardeste grepet, for å på en måte si at jeg kommer aldri til å gi slipp på deg. Jeg kunne gjort nesten hva som helst for å beholde han her i Norge hvor han hører hjemme. Hos meg, moren sin, tanter og onkler, søskenbarn, svigerfamilie og venner. Ta vekk den tunge byrden han bærer på. 

Tårene renner nedover kinnet mitt. Det er ikke første gang. Men jeg lever i et lite håp om at neste gang det renner vått nedover kinnene mine så er det av glede. Jeg tørr ikke håpe for mye, fallhøyden er for stor. 

Vanskelig kjærlighet

Lokal tid: 10.43.

For litt over et år siden satt jeg på stuen hjemme hos mamma å slappet av en sen fredagskveld. Jeg hadde ikke så mye å bedrive tiden min med, så jeg bestemte meg for å sveipe litt på Tinder, bare for moro skyld. Der kom jeg over en amerikaner som fanget blikket mitt. Jeg sveipet høyre og det ble en match. Etter en liten stund pep telefonen med en liten melding fra denne amerikaneren: «Hi! Snakker engelsk?». Denne meldingen utviklet seg til mange flere. Jeg spurte han hvordan han hadde havnet i Norge, og ikke minst hvorfor akkurat Nordmøre. Det viste seg at moren hans er opprinnelig norsk, og etter noen år i USA hadde hun og de to sønnene hennes flyttet tilbake til hennes hjemsted. I de fleste meldingene han skrev til meg spurte han om jeg ville komme på besøk. Jeg svarte kanskje gjentatte ganger, fordi jeg var litt skeptisk. Jeg kommer jo fra et lite sted på Nordmøre, det er ikke akkurat den plassen man møter på flest amerikanere for å si det sånn. Etter en fest hadde jeg drukket til meg nok mot til å spørre det samme i retur. Han kom å hentet meg på nach og kjørte meg hjem. Fra den kvelden var det oss to.

Jeg introduserte han for familien, venner og andre bekjente. Alle elsket han. Vi storkoste oss i hverandres selskap. Vi tilbragte mange timer i båten hans, sene kvelder i sengen med en film på tv´n, turer til Trondheim, god mat og generelt bare kos. Selv om all snakk foregikk på engelsk, så hadde det absolutt ingenting å si. Av og til kunne han slenge ut en setning på norsk og jeg lo.

Men denne gleden skulle ikke vare lenge. Det har seg sånn at UDI ikke vil at min kjæreste skal få lov å bo i Norge. Moren og broren har fått midlertidig oppholdstillatelse, mens Alex fikk beskjed om å dra. Grunnen UDI har, er fordi moren hans ikke var norsk statsborger når han ble født, men når storebroren ble født noen år tidligere hadde hun det. De sier også at han ikke har nok tilknytning til Norge. Det hjelper tydeligvis ikke at han har en stor familie der, mange venner, kjæreste og jobb. De mener han skal flytte alene tilbake til USA, hvor han ikke har et sted å bo og ei heller noen gjenlevende familie å støtte seg på.

I slutten av februar fikk han beskjed om at han måtte forlate landet. Han fikk bare noen dager på seg, men med hjelp fra advokat fikk vi utsatt datoen litt. Jeg bestemte meg for å følge etter. Jeg hadde ikke klart å sitte hjemme i Norge, mens kjæresten hadde vært nesten 6000 km unna, i et helt annet land. Den 16.mars satt vi begge på flyet til New York. Her har jeg nå snart vært i to måneder. Om litt under en uke drar jeg hjem igjen, mens kjæresten må være her til midten av juni. Han må nemlig oppholde seg i USA i minst tre måneder før han kan komme på ferie til Norge og være der i maks tre måneder. Når han kommer etter meg, skal vi kjempe enda hardere enn vi har gjort tidligere. Han har ikke lyst til å bo i USA og det har heller ikke jeg. Vi skal kjempe med alt vi har!

Hvis du har lyst til å lese om saken, så har han vært i media her: Dagbladet, NRK Møre og Romsdal Radio (intervju med meg og kjæresten, velg innslag nr 20 «Støtteaksjon i Tingvoll». Vi har også vært i lokalmedia, men der må man være abonnement for å kunne lese artiklene.


 Ukens tema i bloggutfordringen, kjærlighet. De andre som deltar er:
AnnikenLisa, Tine KatrineEster Maria, Mari, Benedicte, Inger