Alene i leiligheten

På tirsdagsmorgen leverte jeg og svigermor A på flyplassen i Molde. Med alt regnet som kom ned fra himmelen og tårene som rant nedover kinnene våre skulle man nesten tro at hele byen druknet. Et siste kyss, et gråtkvalt «I love you» og han forsvant inn døren. Det rev i hjertet da kjæresten motvillig gikk fra oss…

Nå har vi kommet til fredagskvelden. Jeg sitter i leiligheten med lysene tent, «Grace and Frankie»  på tv´n (takk svigermor for tipset) og en pose tyrkisk pepper ved min side. Siden kjæresten dro har jeg prøvd å holdt meg så opptatt som mulig og det har virkelig ikke vært noe problem. Lillesøster, mamma, svigermor og en barndomsvenninne med sin lille firbeinte venn har holdt meg gående. Gåturer i norsk natur, overnatting, kjøreturer og generelt selskap. Dette har vært en vinn-vinn situasjon for meg, dagene mine har gått fort og jeg har vært så sliten når kvelden har kommet at jeg har sovnet fort.

Selv om jeg har vært opptatt hver dag, så har jeg fortsatt tilbragt noen timer i leiligheten alene. Det føles veldig rart for det er noe som mangler. Det er ingen som snakker til meg eller bare kommer bort for å stjele et kyss eller en klem. På natta våkner jeg ikke av noen drar meg inntil seg. Ingen spør meg hva jeg vil spise til middag. Jeg pusser tennene alene før jeg låser ytterdøren og slår av lysene. Det er stille i leiligheten og jeg er her alene.

Men uansett hvor rart det er å være «gressenke» så går det overraskende bra. Jeg var virkelig spent på hvordan det kom til å bli når jeg skulle bo helt alene for første gang i mitt liv. Hvis det fortsetter sånn som dette fremover kommer vel dagene til å fly fra meg. Det er en betryggende følelse.

Om noen få strakser ringer kjæresten på FaceTime, det skal bli så godt å få «sett» han igjen!